Jeg er født og oppvokst i Oslo med far, mor og en storesøster. På bilder fra min barndom ser det ut til at jeg hadde det bra frem til jeg var ca 7 år, men jeg har ikke noen klare minner fra den tiden. Mamma ble syk og døde av svulst på hjernen da jeg var 7 ½ år.
Alt ble svart, det var som å få blackout av sjokket. Det var for stort og vondt å forholde seg til. Tiden etterpå er diffus, jeg var redd, lei meg og fortvila. Pappa gikk inn i sin sorg og jeg oppfattet det som om han var sint. Og jeg var sint på han fordi han ikke kunne hjelpe meg med min frykt og fortvilelse over at mamma ble borte, ingen kunne erstatte mamma. Dette var vondt for oss alle og ble ikke snakket om, jeg fikk ikke bli med i begravelsen og familien ble mere splittet en samlet i sorgen.
Hjemme hersket en trist og anspent stemning og jeg forsvant i min egen verden med trøstespising, tegning og håndarbeider. Jeg hadde et stort hull i meg som måtte fylles, jeg var besatt av mat og sukker som en alkoholiker. Jeg gikk opp i vekt, ble hentet ut i klassetimene for å veies hos helsesøster og ble mobba. Jeg forsto ikke at min trøstespising var årsaken. Jeg var overbevist om at jeg var annerledes, dum og ikke særlig populær.
Jeg klarte ikke å snakke med noen om dette, kjente meg alene og utrygg hjemme, på skolen, og sammen med andre. Jeg hadde noen å leke med, men så fort det ble uenigheter kom sinne og frustrasjon. Jeg løste dette med å trekke meg vekk heller enn å fronte konflikter. Det skulle ikke mye til før jeg ble fornærmet og mistenksom til andre. Jeg var ensom, trassig og trøstesløs og ingenting var bra nok. Min teori var at ingen likte meg og da var det tryggest å ikke like andre og samtidig ville jeg jo gjerne bli likt. En slitsom tilværelse og jeg ville vekk fra alt.
Før jeg var 16 hadde jeg smakt alkohol ved et par anledninger og kan ikke huske at det gav meg merkbar tenning, eller at jeg likte smaken.
Jeg begynte på videregående i en annen kant av Oslo, jeg ville vekk fra der jeg vokste opp. På 1. festen med de nye klassekameratene skjedde alt, jeg drakk, røykte og klina. Det ble starten for meg. Frykten og frustrasjon forsvant med den 1. drinken, jeg fungerte sammen med de andre, kjente meg glad og fri, og det store hullet i meg ble fylt med varme. Resten av kvelden forsvant i blackout.
Dagen etter våknet jeg ikke hjemme, og ikke alene. Jeg prøvde å huske alt som skjedde, kjente anger, skam og frykt. Det var ikke dette jeg hadde forventet og jeg kjente at noe ikke var helt ok, men jeg ville drikke igjen og oppleve mer fest, og det ble det.
Siste året på videregående flyttet jeg hjemmefra, jeg ville bestemme selv uten å måtte forklare meg og krangle, og ikke få lov til å gjøre som jeg ville. Med min nye frihet gikk jeg mere ut på byen med de samme drikkevanene, jeg drakk i helgene, sverget fra mandag til onsdag at jeg ikke skulle ende opp slik neste gang, torsdagene var alt glemt og fredag var jeg klar for å drikke igjen.
Det følelsesmessige katastrofekaoset i meg ble bare verre, jeg skjønte ikke at jeg var alkoholiker og hva det gjorde med meg. Jeg så det som at det eneste morsomme i livet mitt var drikking og fest, da fungerte jeg sosialt og livet hadde en mening, så jeg måtte jo unne meg det.
Min teori om alkoholikere var de var folk som ikke jobbet, de satt på benker i byen og drakk hver dag, hele tiden. Jeg gikk på skole, hadde jobb, drakk for det meste i helgene og ikke alene. Jeg trodde jeg fikk blackout pga. mengder jeg drakk, ante ikke at det var en allergi og besettelse. Jeg elsket tenningen med første slurken av første drinken, den følelsen vill jeg ha igjen og igjen på bekostning av konsekvenser og angsten etterpå. Det var umulig å vite om jeg ble happy, sinna, lei meg eller utagerende når jeg drakk.
Da jeg var 23 år traff jeg en mann og vi var samboere 9 år. Jeg drakk sjeldnere, men ikke mindre, og sov hjemme. Fremdeles var min holdning at jeg ikke var bra nok, eller så var ikke han bra nok. Jeg kompenserte den, for meg, håpløse tilværelse med trøstespising. Jeg startet eget firma og hadde deltidsjobber, det var alltid noe jeg måtte gjøre. Jeg var frustrert og opplevde det som om alt rundt meg invaderte livet mitt. Jeg var konstant ulykkelig og ga skylden på forholdet og alt som ikke gikk etter mine planer. Jeg tjente lite penger og brukte alt på min avhengighet og jeg hadde ikke råd til å dele husleien. Det var ikke mulig for meg å se at jeg ikke mestret mitt eget liv.
Forholdet tok slutt, han ville ikke mer, og jeg dro min vei såra, redd, fortvila og forlatt igjen. Jeg var edru i ca. en mnd. etter bruddet med et vagt minne om hva som pleide å skje når jeg drakk og ville prøve unngå det.
Tålmodigheten tok brått slutt, trangen til å drikke tok overhånd, igjen fornektet jeg alle tidligere konsekvenser pga. min drikking. Jeg ville ta igjen for den vonde barndommen, 9 år med et slitsomt forhold, og at jeg var dumpa. Jeg syntes jeg fortjente å oppleve glede og kjenne at jeg levde, og da måtte jeg drikke.
Det ble en repetisjon av hvordan jeg drakk før og enda mer. Jeg fikk blackouts der de rundt meg trodde jeg var bevisstløs, falt i fylla, ble enda mer grenseløs og strakk meg til å prøve andre rusmidler. Før hadde jeg sjelden alkohol hjemme, for det var bare alkoholikere som drakk hjemme alene. Jeg drakk hjemme før jeg skulle ut, for å spare penger. Fremdeles var benektelsen større enn at jeg kunne erkjenne at det var alkoholen og jeg som var mitt problem, og at jeg trengte hjelp.
August 2009 hadde jeg en åndelige opplevelse: jeg sto på Aker brygge med fylleangst og i flukthumør. Kvelden før hadde jeg vært på date. Jeg husket at vi delte en rødvin, mer hadde jeg ikke hjemme, og etter det husket jeg ikke noe. Så hørte jeg en stemme i meg som sa: Hvis DU fortsetter å drikke så DØR du. Der og da gikk det opp for meg at det handlet ikke om mengden alkohol, men at jeg drakk var en risiko i seg selv. Og at det ikke handlet om andre eller livshendelser, det var noe i meg.
Det gikk 2 1/2 år til før jeg ble villig til å gå på et AA møte. Jeg skulle klare å være edru på egenhånd og kunne jo risikere at jeg møtte noen jeg kjente fra festene og byturene, og det ville bli vanskelig og flaut å takle. Jeg var ikke rusfri i de to årene. Jeg besøkte AA konventene og til slutt innså jeg at jeg ville ha det jeg så i de andre mennesker der, det lyset, samholdet og gleden.
Nå har jeg et bedre og tryggere liv. Det er ikke fylt med masse penger, ting og store opplevelser, det er et liv med mere sinnsro og mindre frykt, tillit til andre mennesker og meg selv. Med AA fant jeg igjen mitt hjerte og livsgleden som forsvant i det store hullet i meg, med AA har jeg verktøy til å mestre mitt liv.
Jeg trenger AA møtene og lytte til andre dele sine historier og høre at de drakk som meg. Det er ikke bare hodet som kjenner seg igjen også kroppen min lytter. Når jeg lytter til en annen alkoholikere forstår jeg mer om meg selv, jeg blir påminnet om hvordan det var å våkne fyllesjuk og kjenne angsten ta overtaket. Og når jeg fortvilt prøvde å memorerte hva som skjedde kvelden før og ila natten. Og ble overmannet av håpløshet og skam fordi det var umulig å huske hva som hadde skjedd, mens kroppen skrek av frykt og dårlig følelse. Den memoreringen skjedde automatisk, det var som en besettelse det også.
Når jeg lytter til andres åndelige opplevelser og ser deres livsendringer får jeg også lyst til å gjøre endringer, jeg kjenner at det er mulig for meg også. På møtene lærer jeg om AAs program for tilfriskning fra alkoholisme.
Da jeg kom til AA fortalte andre medlemmer at en sponsor kunne hjelpe meg med å jobbe med de 12 trinnene som er en del av AA programmet, et program for tilfriskning og rehabilitering. En Sponsor er en som har jobbet trinnene med sin sponsor og gått veien før meg. Så jeg skaffet meg en sponsor og jobbet med trinnene. Det er viktig at jeg er villig til å fortsette å være i kontakt med min sponsor, ringe og dele om meg og mitt i fortrolighet. Vil jeg ha en varig endring så MÅ JEG ringe sponsor og be om hjelp. Jeg levde lenge i troen om at andre og omgivelsene skulle endre seg for meg, det skjer ikke, jo mindre jeg jobber med trinnene og ikke ringer jo lenger tid tar min tilfriskning og jo større er risikoen for at jeg drikker igjen.
Med hjelp fra en sponsor klarte jeg å bryte mitt mønster med å støte fra meg andre mennesker, fortsette i AA og jobbe trinnene også når jeg ville vekk fra alt. Det har vært opp- og nedturer og jeg måtte ned i en ny bunn selv om jeg holdt meg edru, for å finne tilbake min selvrespekt. Jeg innrømmet at jeg var maktesløs overfor alkohol og ikke lenger kunne mestre mitt liv og bestemte meg for å overlate min vilje og mitt liv til Guds omsorg, slik jeg selv oppfattet Gud. Jeg foretok jeg en fryktløs og grundig moralsk selvransakelse med kyndig hjelp fra sponsor. Jeg var sliten inn til margen av å leve i en konstant kamp mot meg selv og livet. Jeg var egoistisk og full av frykt, levde i illusjoner og selvbedrag. Jo mere jeg overga og innrømmet i trinnarbeidet jo sterkere ble troen og jeg fant tilbake en selvtillit som forsvant med drikkingen.
Etter hvert kunne jeg se mine benektelser, at jeg var min største trussel når jeg drakk, at jeg var årsaken til den skamfulle ensomheten etter at jeg hadde drukket. Det tok meg noen runder å forstå, godta og innrømme at andre mennesker og deres valg IKKE var årsaken til at jeg drakk. Jeg brukte frykt og selvmedlidenhet som en smerte større enn meg selv og som grunner til å drikke, jeg klandret familien for at jeg var ulykkelig og ikke hadde et godt liv. Sannheten er at de hadde sin berettigede sorg og gjorde sitt beste, og de ville ikke meg noe vondt, tvert imot. Det var JEG og MIN drikking som ødela mitt liv.
Fortiden har ikke lenger styringen over livet mitt og dagen i dag, tidligere hendelser eier ikke meg. Når jeg drakk tenkte og levde jeg som om alt det vonde fortsatt skjedde med meg og jeg kom meg ikke ut av det.
I AA er alt frivillig, vi er selvhjulpne ved egne frivillige bidrag, og jeg kan gjøre tjeneste. Som kaffekoker får jeg gruppens tillit og en nøkkel for å åpne lokalet, knytter meg mere til gruppa og blir en del av den, får hilse på de som kommer på møtene og blir bedre kjent. Etter hvert kan jeg si ja til andre verv, det er alltid noe å strekke seg etter. Når jeg gjør tjeneste blir jeg mindre opptatt av meg selv og får mer sinnsro. Jeg får bli med på klinikker og informere om AA og dele litt om mine erfaringer. Alt det jeg får i AA og gjennom trinnarbeidet må jeg gi videre som sponsor for andre, det sikrer meg ett trygt og godt edruskap.
Jeg vil gjerne gi en stor takk til alle som går veien sammen med meg og all den hjelpen jeg får på veien.
AA er en sikker vei å gå og er som en ekstra familie, jeg er trygg og ALDRI ALENE ☺
Livet er en vei med opplevelser, en dag om gangen, ikke et problem som skal løses